Fotball har jeg aldri interessert meg noe særlig. Forrige søndag var jeg likevel på min første store fotballkamp. Med stor mener jeg at spillerne er mer kjente enn klassekameratene mine og at publikum er litt flere enn et par skoleklasser. Jeg var på RBK-TIL-kampen fordi jeg deltok på sanitetsvakt med Trondheim Røde Kors Hjelpekorps.
Det var ca. 15 500 tilskuere på kampen. Det er mye folk! Faktisk ganske nøyaktig 2 000 flere enn antall innbyggere i hjemkommunen min Eigersund. Ellers var det ganske stilig å se hvordan omtrent alle tilskuerne begynte å lene seg forover, gjorde seg klar til å reise seg opp og juble hver gang Rosenborg hadde en målsjanse (for så å lene seg tilbake siden det ikke ble mål).
Siden Rosenborg vant denne kampen (1-0) ble det klart at de hadde vunnet serien (slik jeg forstod det). Dette resulterte i at den harde kjernen av Rosenborg-supportere ble stående igjen på stadion en stund etter kampen. De danset, jublet og ropte noe i duren "Svart og hvitt gull hjem te Trondhjem by!". I over en halv time (!) jublet de og ropte akkurat det samme. Fotballsupportere er spesielle.