Johanne Birgitte Linde og Tore Havsø Sæstad sykler Norge på langs
Lys. Blinkende reklameskilt. Politibil. Ikke snø. En fyr stopper i forbifarten og sier noe uforståelig til meg. Han forklarer: "Do you want something?". Oppover Karl Johan. Mange ulike mennesker. En gatemusikant får ikke lyd i blokkfløyten. Ny politibil. Rødt lys, stopp. Lyspunkt, Idyll - Postgirobygget spilles på et utested. Over byen svever en enslig hvit fugl.
(Liten halvtimes vandring i forbindelse med togbytte på Oslo S)
Okka by (Egersund)
Fotball har jeg aldri interessert meg noe særlig. Forrige søndag var jeg likevel på min første store fotballkamp. Med stor mener jeg at spillerne er mer kjente enn klassekameratene mine og at publikum er litt flere enn et par skoleklasser. Jeg var på RBK-TIL-kampen fordi jeg deltok på sanitetsvakt med Trondheim Røde Kors Hjelpekorps.
Det var ca. 15 500 tilskuere på kampen. Det er mye folk! Faktisk ganske nøyaktig 2 000 flere enn antall innbyggere i hjemkommunen min Eigersund. Ellers var det ganske stilig å se hvordan omtrent alle tilskuerne begynte å lene seg forover, gjorde seg klar til å reise seg opp og juble hver gang Rosenborg hadde en målsjanse (for så å lene seg tilbake siden det ikke ble mål).
Siden Rosenborg vant denne kampen (1-0) ble det klart at de hadde vunnet serien (slik jeg forstod det). Dette resulterte i at den harde kjernen av Rosenborg-supportere ble stående igjen på stadion en stund etter kampen. De danset, jublet og ropte noe i duren "Svart og hvitt gull hjem te Trondhjem by!". I over en halv time (!) jublet de og ropte akkurat det samme. Fotballsupportere er spesielle.
Hytter har mange ganger en stor samling av ulike forbruksvarer. Besøkende tar med seg en ekstra i tilfelle det er tomt. Forrige helg var jeg på en speiderhytte som hadde et godt utvalg av oppvaskmiddel. Da jeg kikket på den eldste Zalo-flasken oppdaget jeg at slagordet har forandret seg litt over tid. Før var det nemlig ikke nok med en dråpe, man trengte en liten teskje. Likevel var den superdrøy. Bilde.
Det finnes mange blogger ute på den store vebben. Her er et par blogger som jeg synes skiller seg ut fra mengden og er verdt en titt på.
Livet er nå, livet er det øyeblikket man til enhver tid befinder seg i. Intet mer, intet mindre. Heldige er vi som kan dele den dyrebare tid med ligesinnede der finder glæde og kundskab nederst i de Tondyldvinske flasker. – Adolf Vind Bircheland
Jeg vet ikke hvem som skjuler seg bak pseudonymet Adolf Vind Bircheland, og det gjør egentlig ingenting. Vind Birkeland er et sted i Egersund i nærheten av Nodland i heie og Helleren. Avisene og folk på Facebook spekulerer i hvem Adolf egentlig er. Det vi vet er at han er glad i Tondyldvin og nyter livet i fred og ro. På bloggen sin filosoferer han over livet og deler tanker fra hverdagen sin. Tips: bli venn med Adolf på Facebook.
Jeg drar ofte dit, der ordene kan flyte langsomt. Der de eneste ordene som finnes, er enkeltstående, korthugde. Grovkornet. Alt som sies, sies av nødvendighet, upretensiøst. Lukten er rå, skarp. – Jakob Arvola
Denne bloggen skrives av Jakob Arvola, frilansende reporter og tekstforfatter. Innleggene er velskrevet og gir deg ofte noe nytt å tenke over. Han publiserer også mye bra fotografier. Jeg anbefaler spesielt novelleserien i tre deler og videoen om reindrift.
I natt og i dag har det kommet snø i Trondheim. Avisene skriver om trafikkaos. Jeg synes bare det er gøy med litt snø så tidlig. Da jeg syklet nedover mot Gløshaugen lå det ca. 10 cm puddersnø på bakken. På veien stoppet jeg og tok noen bilder.
Nå har jeg nettopp kommet hjem fra JOTA/JOTI-arrangement for speidere hvor jeg var med som arrangør. Det går ut på å kommunisere med andre speidere over Internett eller amatørradio. På Internett brukte vi IRC, mens vi fikk hjelp av ARK (Akademisk Radioklubb) med amatørradio. I tillegg hadde vi aktiviteter hvor speiderne fikk prøve å bygge morseapparat, teste geocaching og radiopeileorientering. Det virket som om speiderne hadde det kjekt og synes det de fikk gjøre var kult.
Geocaching går kort fortalt ut på å finne gjemte poster (cacher) ved hjelp av GPS og koordinater som hentes fra Internett. I cachen ligger det en loggbok hvor man skriver navet sitt. I tillegg registrerer man besøket på den offisielle Geocaching-nettsiden. Her hentes også koordinatene. Les mer om geocaching her.
For at speiderne skulle få testet ut geocaching hadde jeg lagd til to cacher som jeg gjemte i skogen lørdags morgen. Jeg lagret koordinatene på GPS-en og tilbake på speiderhytten publiserte jeg disse på nettsiden for geocaching. På forhånd visste jeg at det gikk prestisje i å finne cachen som første person og tenkte det hadde vært gøy hvis cachen ble besøkt av andre i løpet av helgen. De første koordinatene ble publisert 09:45. Det gikk knapt en time før førstemann hadde besøkt cachen! At noen sjekket geocaching-nettsiden og oppdaget cachen, tok seg til Bymarka og fant cachen i løpet av 58 minutter er ikke annet enn imponerende. I løpet av lørdagen ble den funnet av 4 geocachere. I dag har 2 stk. registrert sitt besøk. Cache nr. 2, som ble publisert litt senere på lørdagen, har til nå hatt 4 besøk. Ganske kult å tenke på at noen kanskje tok turen i skogen på grunn av cachene vi la ut.
Denne helgen var jeg på moskussafari med Trondheimstudentenes Speidergruppe. Vi var en gjeng på 16 stk. som reiste til Kongsvoll og tok turen inn i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Fredagen gikk med til transport til Kongsvoll og turen opp til leirplassen som vi etablerte på ca. 1200 m.o.h. Den første natten bestemte jeg meg for å sove ute under åpen himmel. Først og fremst fordi stjernehimmelen var helt fantastisk! Også litt for å teste om jeg holdt varmen i soveposen og jervenduken. Jeg sovnet etter 5 stjerneskudd og holdt varmen gjennom hele natta selv om det var litt vind og noen kuldegrader.
Fargene og soloppgangen morgenen etter var nesten like flott som stjernehimmelen kvelden før. Himmelen var klar og etterhvert varmet solen. Denne dagen satte halvparten av oss kursen mot Snøhetta (2286 m.o.h.). Vi gikk ikke mange hundremeter før vi fikk øye på den første moskusflokken. Det var ca. 10 store og små moskuser. Dyrene er utrolig stilige og minner litt om en gjenglemt art fra istiden. På veien videre gikk vi forbi to til moskusflokker, i tillegg til en helg haug mus og lemen (det er lemenår i år). Da vi nærmet oss toppen av Snøhetta måtte vi gå et stykke på snø og is. Isen gjorde det litt vanskelig å gå. Etter litt over 7 timer på tur nådde vi toppunktet og ble møtt av en majestetisk utsikt og litt magisk lys. Litt fotografering i den kalde vinden ble det tid til før vi satte kursen nedover mot leirplassen. Det ble mørkt før vi kom fram. I mørket gikk vi faktisk på en moskusflokk, men det gikk greit. I leiren spiste vi middag før vi tok kveld. Denne gangen inne i telt på grunn av mye vind.
Været på søndagen var også bra. Det ble en rolig dag med litt småtur, fotografering, rydding og pakking før vi gikk nedover og tilbake til Kongsvoll. Ved stasjonen lagde vi middag og kjørte etterpå fornøyd hjemover.
Før turen hadde jeg bestemt meg for å ta mange bilder. Derfor feste jeg speilreflekskameraet lett tilgjengelig på sekken og hadde det stort sett alltid tilgjengelig. Resultatet ble 187 bilder. Her er noen av bildene fra turen:
Fine høstfarger
Fint å våkne opp til dette. Tatt fra soveposen.
Dagens turmål: Snøhetta
Lemen er kule dyr
Moskus og Snøhetta i bakgrunnen
Is og vind hadde skapt noen kule formasjoner
Utsikt fra toppen i spesielt lys.
